Det handler ikke bare om meg...



Når man velger å gjør en slik operasjon så kort tid etter fødsel slik jeg gjorde, lønner det seg å planlegge slik at det ikke blir en belastning for deg selv og de som skal hjelpe deg. Med det mener jeg å legge til rette hjemme, fravær fra jobb og lignende. Dette var ikke så vanskelig, siden det var en planlagt operasjon vi hadde forberedt oss på lenge. Samboeren min var fantastisk på alle måter. Som jeg har nevnt tidligere, konfronterte jeg han tidlig med at jeg måtte gjennomgå en slik operasjon. Det er ikke lett å forberede seg på den psykiske påkjenningen dette kan bli verken for han eller meg.  

Sønnen vår var 4mnd gammel da jeg opererte, og selvsagt gjorde det vondt i mammahjertet å vite at jeg ikke kunne holde eller løfte han!


Etter operasjonen fikk jeg ikke lov av legene å bære over 2 kg, og det er knapt en melkekartong. Rett etter operasjonen, mens jeg ennå lå på sykehuset, var jeg ganske redusert. De første dagene var jeg sengeliggende. Samboeren var på besøk med mini hver dag, og det var virkelig gode øyeblikk. Jeg følte meg såpass sliten og redusert at jeg bare ønsket besøk fra nærmeste familie. Disse øyeblikkene med besøk var gull verdt. Jeg orket verken å lese eller se på tv fordi jeg ble så fort kvalm. Dette var mest sannsynlig pga av smertestillende. Derfor var det fint å ha de på besøk.

Det var betryggende å vite at samboeren koste seg med sønnen vår hjemme, selv om jeg vet at han bekymret seg for meg og ikke likte å se den tilstanden jeg var i.  Når jeg ikke kunne være 100% tilstede, så var det kjekt å vite at samboeren var 210% tilstede for oss alle 3 :)  Han sendte bilder og video hver dag hjemmefra av mini og seg selv for å holde meg oppdatert.

Endelig hjemme så brukte jeg mye tid i sofaen. Jeg er ingen sofagris til vanlig, men man orker ikke så mye i begynnelsen. Jeg er ikke den som følger så mange tv serier, men vi begynte å se House of Cards, og der ble jeg hekta gitt. Da lå mini i babynestet sitt ved siden av meg slik at jeg kunne kose og prate med han og gi han flaske, selv om jeg ikke kunne løfte han opp. Med god hjelp av babynest og babygym, fikk samboeren litt avlastning også. Mini var heldigvis lite krevende. Det var nok jeg som var den største babyen i denne perioden!

Prisen å betale for å ikke kunne holde mini så tett i denne perioden er lav sett i forhold til det lange løp. Det snakkes mye om at småbarnstiden ikke fås tilbake, men jeg kunne ikke risikere å ikke oppleve den i det hele tatt! For meg var det ikke noe alternativ. Jeg får være der når han vokser opp. Jeg tenkte tanken at da søsteren min var bare 1år eldre enn jeg var da jeg opererte (jeg var 32 år), fikk hun ondartet kreft. Det kunne hendt meg også, og hva da om det hadde gått galt?! Mini lå der ved siden av meg så uvitende og blid, og jeg følte ikke at han hadde vondt av denne situasjonen. Jeg vet at dette kanskje hadde vært annerledes dersom han var mer krevende, men det har jeg ikke trengt å ta stilling til siden han var så snill. I dag er aktivitetsnivået hans på et helt annet nivå! Det har det egentlig vært fra han var 6-7 måneder.

Det var også tøft å være i en situasjon hvor jeg følte meg lite attraktiv overfor min samboer. Han holdt motet mitt oppe med mye fine superlativer og ros :) Det er viktig å huske at det også er tøft for han som pårørende, som egentlig må gjøre alt, og samtidig bare kan se på at den man er glad i er hjelpesløs og har det vondt. Det er så lett å glemme de aller nærmeste i en situasjon som dette, siden du selv er hovedperson i perioden etter operasjonen. Glem ikke at en slik operasjon gjøres for at en skal leve lengst mulig for å være sammen med de du er glad i.  Når det står på som verst er de der for deg også. Det er viktig å gi anerkjennelse tilbake til de som er rundt deg og stiller opp i denne situasjonen.

#pårørende #mamma #samboer #baby #sykmeldt #mastektomi #brca1 #brca #profylaktisk mastektomi

 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

sportyogmini

sportyogmini

34, Oslo

Jeg er en sporty mamma, som er veldig glad i aktivitet, og sunne matvaner, og ikke minst livet . Jeg er arvelig disponert for brystkreft, og har BRCA1 genet som gir økt risiko for å få brystkreft. I 2015 gjennomgikk jeg derfor dobbel mastektomi i forbindelse med forebygging av arvelig brystkreft. Denne bloggen vil handle om prossessen det var å gjennomgå dette med en liten baby og livet etter dobbel mastektomi., samt trening, mat og andre hverdagssysler.

Kategorier

Arkiv

hits